Barn kan være fryktelig harde mot hverandre

De såkalte «gode nordmenns» innstilling til de som ble ansett som landssvikere, var hard og sterkt fordømmende. Det er det antakelig ikke så veldig mye å si på forholdene tatt i betraktning. Mange av de som «gikk over på den andre siden» gjorde det da også fordi de så at de ville kunne tjene på det på en eller annen måte, men også fordi de ikke så andre muligheter enn samarbeid.
Med andre ord en betenkelig handling som ikke nødvendigvis hadde noe med ideologi å gjøre.
Andre ble derimot landssvikere og medlemmer av NS – Nasjonal Samling – av rent ideologiske grunner, enten fordi trodde på det nasjonale idealet, eller fordi de anså at Nasjonalsosialismen var det beste forsvar mot kommunismen.
En tredje gruppe som ble ekstra uglesett var de unge kvinnene som forelsket seg i tyske offiserer og soldater. Verst gikk det utover de som i tillegg ble gravide og fødte halvtyske barn. Ikke bare hadde de brutt mot de generelle seksual-normer som gjaldt den gangen, utenomekteskapelige forbindelser ble sett veldig ned på. De hadde også gått til sengs med fienden, bokstavelig talt.

Barn straffet for foreldres valg

Den fordømmende holdningen som ble vist landssvikerne ble imidlertid i veldig stor utstrekning også vist deres barn. Både mens krigen varte og lenge etterpå. Barna ble med andre ord mer eller mindre direkte stilt til ansvar for foreldrenes valg. Det er ikke vanskelig i dag å se hvor grunnleggende urettferdig det var. Et meget håndfast bevis på at krig lokker frem de verste sidene ved oss mennesker.
Barn kan være fryktelig harde mot hverandre. Det fikk de aller fleste såkalte «tyskerunger» og barn av norske NS-medlemmer oppleve. Det er neppe noen grunn til å tro annet enn at når barna mobbet andre barn for den slags, så var det i stor grad motivert ut fra det de hadde hørt hjemme. Det er sikkert ikke mange av dem som tilhørte foreldregenerasjonen den gangen, som er stolte over at de ikke grep inn, når de så sine egne barn mobbe så uhemmet og utilslørt.

Stigmatisering

Å være «tyskerunge» eller barn av et NS-medlem var uhyre stigmatiserende, og der er ingen grunn til å bebreide alle de som forsøkte å skjulestigma sitt opphav etter krigen. Mange levde et dobbeltliv. De ville ikke vedkjenne seg sin mor eller sine foreldre utad, men holdt likevel av dem, slik barn ganske vilkårsløst holder av sine foreldre. At dette påførte mange av dem store belastninger er det ingen grunn til å tvile på. Så er da også andelen selvmord og alkoholisme klart større hos folk med slik bakgrunn, enn hos befolkningen generelt.
Det er nå mer enn 70 år siden andre verdenskrig sluttet og de som var barn den gangen er på vei til å bli gamle, og om et par tiår er de borte alle sammen. Likevel er det grunn til å reflektere over hvordan de ble behandlet, for det ligger mye lærdom for ettertiden i det.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *