Category Archives: Children

Forbrukslån uten sikkerhet?

Forbrukslån uten sikkerhet er et meget vanlig søkeord på nettet, og de fleste rådgivende finanssidene vil ha en seksjon som omhandler dette fenomenet. Om man er i en vanskelig økonomisk situasjon, kan det sikkert være fristende å kunne løse de problemene som du har, med enkle raske løsninger, men det er dessverre ikke så enkelt.

Grunnlaget for de beste forbrukslån

Consumer loanNår man bruker begrepet, forbrukslån uten sikkerhet, er det egentlig dobbelt opp. De fleste ser nemlig forbrukslån, nettopp på dette viset. Med et forbrukslån er hele grunnlaget for konseptet at man ikke stiller med sikkerhet. Man kan låne penger på grunnlag av egen inntekt, eller på grunnlag av kredittsjekken alene. Det finnes vanligvis heller ingen krav til hva man bruker pengene til, slik at man står fritt til å disponere et forbrukslån til alle tenkelige formål.

Hva er en kredittsjekk og hvordan fungerer det hele?

En kredittsjekk er et regnestykke som settes opp av banken, hvor de vurderer betalingsevnen din, og sannsynligheten for at du er en god kunde. Det finnes flere parametre som spiller inn. Den viktigste er selvfølgelig arbeidsforhold, fast inntekt eller jobb. Men det finnes også andre faktorer. Søkerens alder virker som regel positivt jo høyere den er og kjønnet kan spille en rolle. Rent statistisk sett, blir man utsatt for dårligere betingelser om man er en ung mann ene og alene på det grunnlaget at denne statistiske klassen har en større andel av rotehuer og tullebukker, som faktisk ikke betaler lånene sine.
Hvilke vurderingskriterier som ellers spiller inn er det vanskelig å si. Bankene holder nemlig vurderingskriteriene hemmelige og innholdet i kriteriene vil derfor variere lett fra bank til bank.

Hva utelukker folk fra å få lån uten sikkerhet?

Det finnes flere faktorer som utelukker folk fra å få lån uten sikkerhet. De fleste er enkle og greie, og lette å forstå. Vi kan begynne med det opplagte. Folk som ikke er myndige er utelukket fra muligheten til å få lån. Vanligvis betyr dette folk som er under 18 år gamle, men det finnes jo også andre muligheter til å bli erklært umyndig.
En viktig faktor utover dette, er hvilken tilknytning man har til Norge. Den som ikke har bodd i Norge veldig lenge er som regel utelukket. Man må ha skattet i Norge, gjerne over flere år og det er fordelaktig å ha statsborgerskap selv om en oppholdstillatelse som regel er nok.

Betalingsanmerkninger er det store stopp-skiltet

Om du har en betalingsanmerkning er dette det store stopp-skiltet. Selv om det finnes noen få muligheter til å få lån for å refinansiere misligholdt gjeld snakker man da som regel ikke om å få et forbrukslån. De lånene som man får om man har en betalingsanmerkning vil være øremerket til å sanere gjeld og til å få orden på økonomien.

Hvordan blir man kvitt betalingsanmerkninger?

Betalingsanmerkninger er det relativt enkelt å bli kvitt. Man slettes raskt fra registret, etter at man har gjort opp for seg. Men man må faktisk gjøre opp for seg, ellers blir man sittende i klemma.

Forbrukslån er likevel ikke å anbefale

Det er som regel ikke fornuftig å ta opp små dyre lån som forbrukslån gjerne er. Det finnes mange bedre muligheter om man ønsker å kjøpe motorsykkel eller om man vil pusse opp. Og om man vil ha en fin ferie er det lurere å spare til det.

Barn kan være fryktelig harde mot hverandre

De såkalte «gode nordmenns» innstilling til de som ble ansett som landssvikere, var hard og sterkt fordømmende. Det er det antakelig ikke så veldig mye å si på forholdene tatt i betraktning. Mange av de som «gikk over på den andre siden» gjorde det da også fordi de så at de ville kunne tjene på det på en eller annen måte, men også fordi de ikke så andre muligheter enn samarbeid.
Med andre ord en betenkelig handling som ikke nødvendigvis hadde noe med ideologi å gjøre.
Andre ble derimot landssvikere og medlemmer av NS – Nasjonal Samling – av rent ideologiske grunner, enten fordi trodde på det nasjonale idealet, eller fordi de anså at Nasjonalsosialismen var det beste forsvar mot kommunismen.
En tredje gruppe som ble ekstra uglesett var de unge kvinnene som forelsket seg i tyske offiserer og soldater. Verst gikk det utover de som i tillegg ble gravide og fødte halvtyske barn. Ikke bare hadde de brutt mot de generelle seksual-normer som gjaldt den gangen, utenomekteskapelige forbindelser ble sett veldig ned på. De hadde også gått til sengs med fienden, bokstavelig talt.

Barn straffet for foreldres valg

Den fordømmende holdningen som ble vist landssvikerne ble imidlertid i veldig stor utstrekning også vist deres barn. Både mens krigen varte og lenge etterpå. Barna ble med andre ord mer eller mindre direkte stilt til ansvar for foreldrenes valg. Det er ikke vanskelig i dag å se hvor grunnleggende urettferdig det var. Et meget håndfast bevis på at krig lokker frem de verste sidene ved oss mennesker.
Barn kan være fryktelig harde mot hverandre. Det fikk de aller fleste såkalte «tyskerunger» og barn av norske NS-medlemmer oppleve. Det er neppe noen grunn til å tro annet enn at når barna mobbet andre barn for den slags, så var det i stor grad motivert ut fra det de hadde hørt hjemme. Det er sikkert ikke mange av dem som tilhørte foreldregenerasjonen den gangen, som er stolte over at de ikke grep inn, når de så sine egne barn mobbe så uhemmet og utilslørt.

Stigmatisering

Å være «tyskerunge» eller barn av et NS-medlem var uhyre stigmatiserende, og der er ingen grunn til å bebreide alle de som forsøkte å skjulestigma sitt opphav etter krigen. Mange levde et dobbeltliv. De ville ikke vedkjenne seg sin mor eller sine foreldre utad, men holdt likevel av dem, slik barn ganske vilkårsløst holder av sine foreldre. At dette påførte mange av dem store belastninger er det ingen grunn til å tvile på. Så er da også andelen selvmord og alkoholisme klart større hos folk med slik bakgrunn, enn hos befolkningen generelt.
Det er nå mer enn 70 år siden andre verdenskrig sluttet og de som var barn den gangen er på vei til å bli gamle, og om et par tiår er de borte alle sammen. Likevel er det grunn til å reflektere over hvordan de ble behandlet, for det ligger mye lærdom for ettertiden i det.

Jødiske barn på flukt

Den andre verdenskrig skapte mange ofre og tragiske skjebner ikke minst blant Europas millioner av jøder. Allerede tidlig på trettitallet da Hitler og hans nasjonalsosialister kom til makten begynte trakasseringene som ganske raskt eskalerte til rene forfølgelser og – skulle det vise seg – etter hvert til ren og skjer utryddelse. De var alle uønskede, urene og fikk ikke under noen omstendigheter blande seg med «renrasede» tyske arier. Ettersom det ikke var den enkelte person det var noe i veien med, men opphavet deres som gjorde dem mindreverdige, så gjorde nazistene liten forskjell på kvinner og menn eller barn og voksne.

Sendte barna i sikkerhet

Jødiske familier rundt omkring i Europa forstod fort at deres fremtid var dyster og det medførte at mange foreldre etter hvert som tyskernes aggressivitet økte valgte å sende sine barn til land man anså som sikre. Ikke minst i Østerrike og Tsjekkoslovakia (som det het den gangen) ble det vanlig etter at tyskerne hadde rykket inn mot slutten av trettitallet. Norge ble mottakerland for en god del av disse barna og det ble blant annet etablert et barnehjem for jødiske flyktningbarn i Oslo. Dette var jo et nøytralt land og foreldrene anså at deres barn var tryggere der enn hjemme hos dem.

Fortellingen om Nina og barnehjemmet i Holbergsgate

Barnehjemmet i Oslo ble etablert i en stor leilighet bak Slottet. Mange barn var innom hjemmet som ble ledet av en bestyrer ved navn Nina Hasvold. Hun var selv jøde, opprinnelig russisk flyktning som bodde i Berlin, men som ved en lang rekke tilfeldigheter havnet i Oslo, hvor hun til slutt lot seg overtale til å bli bestyrer på hjemmet. Hjemmet ble opprettet i 1938. Da Norge ble okkupert i 1940, besluttet en del foreldre, The orphanage in Osloblant annet i Østerrike, å ta sine barn hjem igjen, siden Norge ikke lenger kunne tilby noen spesiell trygghet for jøder. Det er neppe tvil om at disse barna gikk en usikker fremtid i møte.
Med de gjenværende barna skulle det går bedre. De forble i Oslo, til nazistene bestemte seg for å sende alle jøder til konsentrasjonsleir i Oslo. Den natten de skulle hentes klarte Nina med gode hjelpere å smugle alle de 13 barna ut av Oslo og i sikkerhet i Sverige. Datteren til en av de barna som ble reddet ut på denne måte, Nina Grünfeldt, har laget en usedvanlig gripende og rørende film om barnehjemmet og Nina, som hun altså selv skulle bli oppkalt etter.

Inni er vi alle like

En krig er så meningsløst i så mange sammenhenger at det blir banalt å snakke om en seierherre og en taper. Alle blir tapere, enten man vil det eller ikke, og hører til i fortiden. Siviliserte mennesker tyr til samtale og debatt, i stedet for å svinge sine sverd.
Ser man bak de forferdelige krigshandlingene ført fra militær til militær, enten det er marinesoldater, luftvern, infanterister eller hær, har tap av menneskeliv vært enorme, men det er ingenting i forhold til de sivile tapene. Og ikke minst skjebnene som finnes eksempler på. For selv i krig kan kjærlighet blomstre, og kjærligheten er spiren til alt håp.

Barn født av norsk mor og tysk far

For under andre verdenskrig, patruljerte de unge tyske soldatene i gater og på torg over hele landet. Tyskernes primære mål med landet, var å sikre tilgang av jernmalm fra gruver i Kiruna i Sverige, som ble Narviktransportert til Narvik for eksport. Dette var det lang historie for, og jernmalm var et hovedelement i produksjonen av militært utstyr og våpen.
Tilbake til de unge tyske soldatene, utplassert av sin hærfører og ideal, var det ofte de var i kontakt med den norske befolkningen. De satte menn i arbeid, noe som var en stor forandring fra mellomkrigsårene. Og de hadde et godt øye til de unge norske kvinnene. Det førte av og til med seg kjærlighet og barn.
Da krigen var over og de grusomme realitetene om deportasjonene og strategiene ble mer kjent, ble det viktig å vise avsky og ta side med de som skulle bli kjent som “de allierte”. Å vise avsky mot alt som hadde med Tyskland ble viktig, og de stakkars mødrene som hadde blitt forelsket i en ung mann, og barna som var resultat av det hele, ble nå etterfulgt og trakassert. Man så på dem som mentalt tilbakestående, og folk mente de ville bli ledende nazister i voksen alder. Mange ble sendt vekk, både til Tyskland, Australia og Sverige. Mødrene ble spottet og kalt for “tyskertøser” og i mange tilfeller fikk de ikke samværsrett med barna sine. Barna ble mobbet og fryst ut av samfunnet.

Krig skaper hevnlyst

For om ikke annet, var dette er reaksjon som var helt motbydelig og ellers ville blitt stoppet, men maktløsheten og underlegenheten under okkupasjonen, skapte hevnlyst i mange nordmenn. Siden de ikke hadde kunnet hevde seg mot tyskerne, gikk de i stedet løs på mange uskyldige barn og kvinner. Krigsbarna ble lidende under slike forhold i mange år etter krigen, og fremdeles kan man høre disse uttrykkene bli uttalt.

Faderløse barn i Det tredje rikets tjeneste

Mannen bak det nazistiske Lebensborn-prosjektet var Riksføreren av SS, Heinrich Himmler. Han startet prosjektet som hadde til hensikt å bidra til å forbedre den ariske rasen. En ukorrekt tanke, slik vi ser det i dag, men på den tiden var fenomenet rasehygiene et mer akseptert fenomen og ikke noe bare nazistene holdt på med.
Ledende og anerkjente forskere i hele vestverdenen bekjente seg til dette med rasehygiene. Det viser ikke minst det negative stempelet som samene fikk på seg i mellomkrigstiden her i Norden.
Prosjektet Lebensborn har blitt fordømt av ettertiden. Det har til og blitt hevdet at man i prosjektet drev rendyrket avl på raserene barn. Akkurat det er imidlertid ikke hele sannheten, selv om det var en del av tankegangen bak prosjektet.

Faderløse barn i Det tredje rikets tjeneste

Organisasjonen skulle ta hånd om ugifte tyske mødre som hadde blitt gravide med menn som tilfredsstilte nazistenes krav når det gjaldt familiebakgrunn, som et ledd i å sikre utviklingen av den ariske rase.
Barna tilfredsstilte kravene til raserenhet og burde derfor tas vare på og adopteres videre til tyske familier som var godkjente, både med hensyn til raserenhet og med hensyn til partitilhørighet. Slik anså man at de faderløse barna likevel kunne komme Det tredje riket til nytte.
LebensbornLebenborn fikk sin egen norsk avdeling der barn av norske mødre og tyske fedre ble født og svært ofte tatt fra moren og sendt til barnehjem i Tyskland, for derfra og videreformidles til «gode» tyske familier. Slike avdelinger ble opprettet i flere av de okkuperte landene, men barn født av blonde, norske mødre stod spesielt høyt i kurs hos nazistene, ettersom de ble ansett som den urtypiske ariske kvinne. Genene til barna deres var det med andre ord ikke noe i veien med. Det gjaldt bare å få de bort fra den uheldige miljøet som barn av ugifte mødre vokste opp i, og over i et trygt familiemiljø med søsken og adoptivforeldre.

Tvangsadoptert til DDR

For de barna som fremdeles befant seg på barnehjem – mellomstasjonen på vei til et nytt hjem – da krigen tok slutt, fikk livet en svært uheldig vending. Mange av dem ble nemlig i hui og hast sendt til adoptivforeldre i det som etterhvert skulle bli DDR, altså det kommunistiske Øst-Tyskland.
Norske myndigheter ville ikke godkjenne adopsjonene, ettersom de ikke fikk komme bak jernteppet for å inspisere hjemmene. Dermed forble barna i prinsippet norske. Et ikke spesielt godt utgangspunkt for et barn, ettersom Norge jo ble ansett som et fiendtlig land.
Ikke før i 2003 vedtok Stortinget å gi disse barna en generell unnskyldning, og to år senere kom det på plass en ordning med billighetserstatning for Lebensborn-barna. Men det er nok først og fremst det at tabuene knyttet til det å være “tyskerunge” har blitt så mye mindre, som har gjort at stadig flere av dem nå leter etter sin norske familie.

De utsatte «tyskerungene»

Begrepet tyskerunger vekker veldig negative assosiasjoner. Ikke bare blant de som ble kalt det, men også blant det store flertall som i ettertid kan se hvilken urettferdig og nådeløs behandling disse barna ble utsatt for av sin samtid. Det er barn født under og rett etter andre verdenskrig med norsk mor og tysk far det dreier seg om. Trolig hadde et sted mellom ti og tolv tusen barn født i perioden denne foreldresammensetningen. Riktig hvor mange det er snakk om er ikke lett å si med sikkerhet ettersom en del mødre etter all sannsynlighet ikke ville fortelle hvem barnefaren var fordi de innså hvor problematisk det kunne bli for barnet.
German kidsDe såkalte tyskerungene ble nok uglesett allerede under kriger, men det var naturlig nok når krigen var over at forfølgelsen og mobbing satte fart. Dels fordi det ikke lenger var noen okkupasjonsmakt til å forsvare dem og dels fordi de etter hvert kom i en alder da de oppfattet hvordan omverdenen så på dem. Med en forelder fra en hatet okkupasjonsmakt og den andre klassifisert som landsforræder sier det seg selv at barna lett ble bytte for voksnes primitive hevnlyst og jevnaldrenes uforstand. At det normalt dreide seg om barn født utenfor ekteskap gjorde ikke saken bedre hensyn tatt til det rådende syn på sex og utenomekteskapelige forbindelser som rådet i landet på den tiden.

Mødrenes synder rammet barna

At hevnlysten rammet foreldrene deres kan man til en viss grad forstå, selv om den behandlingen de såkalte tyskertøsene fikk, ofte var unødvendig brutal og hensynsløs. Men at deres barn skulle utsettes for den samme hevnlysten, er veldig vanskelig å akseptere. De kunne naturligvis ikke lastes for sitt opphav og foreldrenes synder, men det stoppet dessverre ikke samtidens nordmenn fra å straffe dem, gjennom dårlig behandling og stigmatisering. I ettertid har en god del av disse barna kunne fortelle grusomme historier fra sin oppvekst, men også fra sitt voksne liv. Historier som de helt sikkert hadde vært spart for, dersom deres foreldre hadde vært gifte og norske.
Den urettferdige behandlingen de ble utsatt for til tross, så har overraskende mange av dem etter hvert klart å vinne innpass i samfunnet som fullverdige medlemmer. Ja, enkelte av dem har blitt meget kjente personer.
ABBA-vokalisten Anni-Frid Lyngstad er antakelig det tysk-norske barn som er blitt mest kjent. At hun lyktes så bra er nok dessverre ikke en konsekvens av at hennes norske omgivelser aksepterte henne, men av at mormoren tok henne med til Sverige, der man av naturlige grunner ikke så på barn som henne med den samme forakten som i Norge.

Lebensborn

Mødrene deres ble ofte ansett som ikke skikket til å oppfostre barn, med den konsekvens at barna ble satt bort. Ikke til vanlige fosterhjem ettersom ingen ville ta imot barn med et slikt opphav, men først og fremst til barnehjem, der omsorgen kunne være så som så. En del av dem som ble født under krigen ble dessuten sendt til Tyskland som del i den rasebiologiske planen innenfor Lebensborn-systemet – som hadde som mål å avle frem den germanske rases fremste eksemplarer.

Krigsbarn i Europa

Omfanget av den annen verdenskrig var ufattelig stort, og det er bemerkelsesverdig å se på hvordan barna på de forskjellige sidene av konflikten taklet det hele, og hvordan de organiserte livene sine. Barn ble hardest rammet, der hvor sivilbefolkningen ble hardt rammet av krigen. Det vi si, der hvor sivile områder ble til krigssoner. I hovedsak kan man da tenke på Sovjetunionen og Tyskland, men også i det sørlige Italia, så vel som på den norske nordfronten ble sivile utsatt for harde krigshandlinger.
Samtidig gjorde bombekrigen slik den ble ført fra alliert side, sitt for å gjøre de fleste store byer på kontinentet til bombemål. På den ene siden var man likeglad til om man bombet arbeiderstrøk som lå ved fabrikkene, men disse ble etterhvert også mål. ViderHague Conventione ble den britiske krigføringen mot den tyske matforsyningen et større problem utover fra 1943.
Den andre siden av fortellingen er selvfølgelig den brutale måten krigen ble ført på, på Østfronten. Siden Sovjetunionen hadde nektet å ta del i Haag-konvensjonen for landkrig (av 1911), eller å undertegne Genevekonvensjonen (av 1907), var krigen i øst en lovløs krig. Mens krigsfanger og sivile på Vestfronten ble behandlet relativt bra, gjaldt ingen regler i øst, verken med hensyn til sivile, eller til militært personell. Lovløsheten var gjensidig fra begge parter i konflikten, så vel Tyskland med sine allierte, og de mange sovjetiske kommandører og politikere, aksepterte ingen regler som kunne ha lindret de sivile sine lidelser.

En fullstendig mangel på ressurser og infrastruktur

Om man ser bort fra direkte krigshandlinger som gikk utover barn, var nok det som preget oppveksten på en mer generell basis den komplette mangelen på materielle goder, mat og klær. En krig er nemlig i sin natur en fortæring av ressurser, og en forbrenning av verdier. Den sivile befolkningen som forsyner en storkrig vil derfor raskt oppleve at selv de mest grunnleggende tingene for livets opphold blir til en mangelvare. Det finnes mange eksempler på dette.

Vinteren 1943-44 omtales som kålrotvinteren

Vinteren 1943-44 omtales i Tyskland som kålrotvinteren. På grunn av de tiltagende luftangrepene, som i denne perioden fokuserte på å ødelegge landbruket, jernbanen og bolighus, ble det knapt om mat i byene. Resultatet ble nødslakting av avlsdyr, som fikk ringvirkninger for senere kjøttproduksjon, kombinert med at sivilbefolkningen fikk spise vinterforet til dyrene, hovedsaklig kålroten. Den storstilte matmangelen fikk videre konsekvenser for sivile, men den rammet nok de innsatte i interneringsleirene og krigsfangene hardest. Det var dem som stod sist i rekken da den knappe maten skulle fordeles.
Den videre konsekvensen av bombekrigen mot mat og transport, var at øvrig produksjon også sank. Uten kullproduksjon ble det vanskelig å fyre gjennom en av århundrets hardeste vintre. Samtidig ble vannforsyningen og kloakkverk bombet, slik at avløp og vannforsyning i hele landet sluttet å fungere. Den siste delen av rekka var at folk begynte å bli syke. Sotter spredde seg gjennom den utmagrede og skitne befolkningen. Kolera og tyfus ble til vanlige sykdommer, og avlusning i fellesbad ble en vanlig del av hverdagen for mange barn.

Med skolebarn som bombemål?

Noe som det færreste vet, mest av alt fordi det er slik man ikke snakker om, er at mesteparten av de nordmenn som døde under annen verdenskrig faktisk var offer for Britiske krigshandlinger mot sivile. Rundt 10 000 nordmenn døde på grunn av britiske bombardement, kommandoraid eller på grunn av britisk piratvirksomhet, det vil si angrep på sivil skipsfart, til sjøs. Dette er elementer av norsk krigshistorie som i stor grad er blitt fortiet, siden det var våre venner Britene, ikke den Tyske okkupanten, som brakte død og fordervelse.
Ved mange anledninger aksepterte også de britiske angriperne at barn ble drept, slik at krigsmålene kunne oppnås. De to mest graverende tilfellene er angrepet på fergen på Rjukan, og bombingen av Laksevåg, med Holen Skole i Bergen.

I Laksevåg var hensikten å drepe så mange som mulig?

Påstanden fra alliert hold i ettertid, var at man var ute etter å treffe den tyske u-båtbunkeren i Nordrevågen, siden dette var en sentral base for det tyske u-båtvåpnet. Angivelig var den derfor vurdert som et viktig mål. Viktigheten av målet, om det faktisk var målet, kan det stilles tvil ved.
For det første finner raidet sted den 4. Oktober 1944, meget nær krigens slutt. Samtidig er det kun et fåtall av bombene som treffer det erklærte målet. De fleste bombene falt ned over vanlig bebyggelse, og drepte 193 norske sivile, hvorav 61 var skolebarn ved Holen Skole. Det som videre skjerper mistanken om at målet var å drepe sivile, om enn, først og fremst verftsarbeidere, kombinert med en fullstendig likegyldighet til sivile tap, er at raidet startet klokken 09.05 på morgenen. I ettertid kan man også bekrefte at det erklærte målet, ubåtbunkerne, kun fikk kosmetiske skader. Den er faktisk så hardfør at den den dag i dag er en viktig base for den norske krigsmarinen.

Et fullstendig fravær av presisjon gjør den allierte historien til en dekkhistorie

carpet bombingDet som hendte på den 4. Oktober 1944 var en teppebombing av hele området mellom Nygård og Damsgård. 60 bolighus ble fullstendig ødelagte, mens 160 hus fikk store skader. Store deler av Laksevåg ble fraflyttet etter angrepet. De største tapstallene på et enkelt område, finner vi på Holen Skole. Hele raidet tok i underkant av 11 minutter. I løpet av denne tiden ble det sluppet 1432 bomber, hvorav de fleste treffer sivile

Hva gjør Holen Skole til et utvalgt bombemål?

Det videre spørsmålet som åpnes opp, er hvorvidt ikke Holen skole, også var et faktisk bombemål på akkurat denne dagen. Skolen huset nemlig en sivil luftvernsbunker i kjelleren, samtidig som den var base for det Sivile Luftverns Førstehjelpstjeneste. Det som videre er mistenkelig, er at “Hjemmefrontens barn”, alle var syke på denne dagen. De ble hjemme. Dette er en faktor som ytterligere skjerper mistanken om at Holen Skole var et faktisk bombemål.

Angrepene på sivil skipsfart kommer i tillegg

Samtidig som boligfeltene og den sivile industrien over Laksevåg ble bombet, ble også havnebassenget og verftet bombet. Fire militære mål, tyske u-båter, ble faktisk truffet, men åtte sivile skip ble senket, eller fikk store skader, derav flere passasjerskip.

Vil du vite mer?

Ingebjørg Jensen er en av dem som har gjort forskningsarbeid på bombingen av Laksevåg. Boken om arbeidet utkom i 2006, og heter Bomber over barneskolen. Bombingen av Holen skole 4.oktober 1944, på Westwind forlag – ISBN 10:82-92514-12-0.