Faderløse barn i Det tredje rikets tjeneste

Mannen bak det nazistiske Lebensborn-prosjektet var Riksføreren av SS, Heinrich Himmler. Han startet prosjektet som hadde til hensikt å bidra til å forbedre den ariske rasen. En ukorrekt tanke, slik vi ser det i dag, men på den tiden var fenomenet rasehygiene et mer akseptert fenomen og ikke noe bare nazistene holdt på med.
Ledende og anerkjente forskere i hele vestverdenen bekjente seg til dette med rasehygiene. Det viser ikke minst det negative stempelet som samene fikk på seg i mellomkrigstiden her i Norden.
Prosjektet Lebensborn har blitt fordømt av ettertiden. Det har til og blitt hevdet at man i prosjektet drev rendyrket avl på raserene barn. Akkurat det er imidlertid ikke hele sannheten, selv om det var en del av tankegangen bak prosjektet.

Faderløse barn i Det tredje rikets tjeneste

Organisasjonen skulle ta hånd om ugifte tyske mødre som hadde blitt gravide med menn som tilfredsstilte nazistenes krav når det gjaldt familiebakgrunn, som et ledd i å sikre utviklingen av den ariske rase.
Barna tilfredsstilte kravene til raserenhet og burde derfor tas vare på og adopteres videre til tyske familier som var godkjente, både med hensyn til raserenhet og med hensyn til partitilhørighet. Slik anså man at de faderløse barna likevel kunne komme Det tredje riket til nytte.
LebensbornLebenborn fikk sin egen norsk avdeling der barn av norske mødre og tyske fedre ble født og svært ofte tatt fra moren og sendt til barnehjem i Tyskland, for derfra og videreformidles til «gode» tyske familier. Slike avdelinger ble opprettet i flere av de okkuperte landene, men barn født av blonde, norske mødre stod spesielt høyt i kurs hos nazistene, ettersom de ble ansett som den urtypiske ariske kvinne. Genene til barna deres var det med andre ord ikke noe i veien med. Det gjaldt bare å få de bort fra den uheldige miljøet som barn av ugifte mødre vokste opp i, og over i et trygt familiemiljø med søsken og adoptivforeldre.

Tvangsadoptert til DDR

For de barna som fremdeles befant seg på barnehjem – mellomstasjonen på vei til et nytt hjem – da krigen tok slutt, fikk livet en svært uheldig vending. Mange av dem ble nemlig i hui og hast sendt til adoptivforeldre i det som etterhvert skulle bli DDR, altså det kommunistiske Øst-Tyskland.
Norske myndigheter ville ikke godkjenne adopsjonene, ettersom de ikke fikk komme bak jernteppet for å inspisere hjemmene. Dermed forble barna i prinsippet norske. Et ikke spesielt godt utgangspunkt for et barn, ettersom Norge jo ble ansett som et fiendtlig land.
Ikke før i 2003 vedtok Stortinget å gi disse barna en generell unnskyldning, og to år senere kom det på plass en ordning med billighetserstatning for Lebensborn-barna. Men det er nok først og fremst det at tabuene knyttet til det å være “tyskerunge” har blitt så mye mindre, som har gjort at stadig flere av dem nå leter etter sin norske familie.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *