Krigsbarn i Europa

Omfanget av den annen verdenskrig var ufattelig stort, og det er bemerkelsesverdig å se på hvordan barna på de forskjellige sidene av konflikten taklet det hele, og hvordan de organiserte livene sine. Barn ble hardest rammet, der hvor sivilbefolkningen ble hardt rammet av krigen. Det vi si, der hvor sivile områder ble til krigssoner. I hovedsak kan man da tenke på Sovjetunionen og Tyskland, men også i det sørlige Italia, så vel som på den norske nordfronten ble sivile utsatt for harde krigshandlinger.
Samtidig gjorde bombekrigen slik den ble ført fra alliert side, sitt for å gjøre de fleste store byer på kontinentet til bombemål. På den ene siden var man likeglad til om man bombet arbeiderstrøk som lå ved fabrikkene, men disse ble etterhvert også mål. ViderHague Conventione ble den britiske krigføringen mot den tyske matforsyningen et større problem utover fra 1943.
Den andre siden av fortellingen er selvfølgelig den brutale måten krigen ble ført på, på Østfronten. Siden Sovjetunionen hadde nektet å ta del i Haag-konvensjonen for landkrig (av 1911), eller å undertegne Genevekonvensjonen (av 1907), var krigen i øst en lovløs krig. Mens krigsfanger og sivile på Vestfronten ble behandlet relativt bra, gjaldt ingen regler i øst, verken med hensyn til sivile, eller til militært personell. Lovløsheten var gjensidig fra begge parter i konflikten, så vel Tyskland med sine allierte, og de mange sovjetiske kommandører og politikere, aksepterte ingen regler som kunne ha lindret de sivile sine lidelser.

En fullstendig mangel på ressurser og infrastruktur

Om man ser bort fra direkte krigshandlinger som gikk utover barn, var nok det som preget oppveksten på en mer generell basis den komplette mangelen på materielle goder, mat og klær. En krig er nemlig i sin natur en fortæring av ressurser, og en forbrenning av verdier. Den sivile befolkningen som forsyner en storkrig vil derfor raskt oppleve at selv de mest grunnleggende tingene for livets opphold blir til en mangelvare. Det finnes mange eksempler på dette.

Vinteren 1943-44 omtales som kålrotvinteren

Vinteren 1943-44 omtales i Tyskland som kålrotvinteren. På grunn av de tiltagende luftangrepene, som i denne perioden fokuserte på å ødelegge landbruket, jernbanen og bolighus, ble det knapt om mat i byene. Resultatet ble nødslakting av avlsdyr, som fikk ringvirkninger for senere kjøttproduksjon, kombinert med at sivilbefolkningen fikk spise vinterforet til dyrene, hovedsaklig kålroten. Den storstilte matmangelen fikk videre konsekvenser for sivile, men den rammet nok de innsatte i interneringsleirene og krigsfangene hardest. Det var dem som stod sist i rekken da den knappe maten skulle fordeles.
Den videre konsekvensen av bombekrigen mot mat og transport, var at øvrig produksjon også sank. Uten kullproduksjon ble det vanskelig å fyre gjennom en av århundrets hardeste vintre. Samtidig ble vannforsyningen og kloakkverk bombet, slik at avløp og vannforsyning i hele landet sluttet å fungere. Den siste delen av rekka var at folk begynte å bli syke. Sotter spredde seg gjennom den utmagrede og skitne befolkningen. Kolera og tyfus ble til vanlige sykdommer, og avlusning i fellesbad ble en vanlig del av hverdagen for mange barn.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *